Det første vi gjør, er å finne tempo. La oss si 120 B5. Det er såkalt up-tempo. Litt fort. Det er ikke en ballade. Så skrur vi på metronomen.
Da må jeg bare … Helst følg den. Det er fire takter, så sier jeg at jeg beholder disse.
Låtskriverprosessen er veldig avhengig av hvem du skriver med, men det begynner nesten alltid med at du finner et tempo. At du finner et tempo og en groove.
Hvis jeg tenker at det var en ålreit runde, så trykker jeg på «L», som betyr loop, og da går den i evigheter. Så kan jeg begynne å legge på hiat.
Det høres ut som at det blir en rockelåt.
Og når du har det, så leter du etter akkorder og melodi. Et triks er at du begynner i feil toneart, en toneart du kjenner veldig dårlig, for da er du helt nødt til å gjøre feil. Disse feilene er ofte heldige feil som du ikke hadde tenkt på.
For tiden så holder jeg på med musikk til barnefilmer, til en serie som heter Karsten og Petra . Der er det en sang som de synger når de er i bilen opp til fjellet. Da er den munter, optimistisk og glad; en barnesang.
Her begynte det bare med pianokomp. Og på disse filmlåtene, så pleier regissøren å skrive tekstene. Men her skrev jeg musikken først, og da synger jeg inn en skissemelodi på fake-engelsk, for da slipper jeg å tenke. Da er det bare melodien jeg fokuserer på. Da ble det sånn …:
Sånn er det alltid: ord som ikke betyr noe. Da jeg la på bass, trommer og synter, ble demoen sånn …:
Da har du nok til å fortelle hva låta kan bli. Så når jeg har gjort det, så sender jeg det til regissøren, og så sier han ja eller nei når han har hørt på den. Hvis han sier ja, begynner jeg å spille den inn ordentlig.
Ta ofte pauser. Hvis du fokuserer, så mister du distansen til det du holder på med. Men hvis du tar deg pauser, så hører du med andre ører når du kommer tilbake.
En annen ting jeg gjør hvis jeg skal vurdere det jeg har gjort, om det er bra eller dårlig, er å late som om jeg er noen andre. Da må jeg sette meg inn i ulike personer. Når jeg setter på musikken, kan jeg veldig ofte høre ting jeg ikke har hørt før.
Nå har det vært folk her og sunget. Skuespillere og, ja, jeg tror det bare er skuespillere denne gangen.
Hvis jeg tar alle de, setter dem i solo, og spiller dette fra stykket, skal vi se …
«Vi setter opp vårt telt og sover ute i det fri, mens sol går ned og snart så blir det mørkt.
For nå i mellomtiden har Arne, regissøren, skrevet en tekst som var litt bedre. Jeg synes tekst er vanskelig. Altså, tekst er skikkelig vanskelig. Det er et slit. Det er jo puslespill. Men jeg har et tips til folk som vil skrive tekst, og det er å begynne med slutten. Hvis du finner på en bra sluttlinje, som kanskje har en overraskende twist, så er det mye lettere å finne på det foran enn å skrive seg fram til noe som ender i en overraskende sluttlinje. Du må finne twisten først. Ellers så er det mange ting å ta hensyn til når det gjelder tekst. Det skal være behagelig å synge, og det skal ikke være for mange konsonanter, og norsk er et ganske vanskelig språk. Og så låter det så fort kleint, særlig hvis du skal synge om følelser. Jeg synes i hvert fall det er vanskelig.
Banjo i tillegg.
Et annet kutt der og så mandolin.
Og så er det strykerne fra Budapest som er …
Og da blir alt sammen sånn:
«Høyt til fjells skal vi, der skal det bli bra.
Vekk ifra bråket, i byen vi drar fra.
Vi er spente på hva vi skal få se.
[…] og alt som nå skal skje.
Det er trygt og fint å dra på fjellet.
Villmarkslivet kaller på oss nå.
Vi skal finne topp etter topp […] og ingen blir sur når vi skal ut på tur.»
Jeg er ikke så spesielt god. Jeg er ingen «musiker-musiker». Jeg kan spille i band og spille de låtene jeg har skrevet, men du trenger ikke være så god for å skrive musikk. Du kan få gitt ut musikken din på blant annet Spotify og iTunes. Men å tjene penger på spillingen på streaming, det er nesten umulig fordi hvis en singel streames en million ganger, da får du kanskje femti til seksti tusen. En million er ganske mange streams. De fleste får ikke tusen engang.
